For 5 år siden var jeg 15, skulle fylle 16. Jeg skulle starte på videregående, og kom inn på medier og kommunikasjon. Det var det jeg hadde jobbet så hardt for hele det siste året på ungdomsskolen. Jeg hadde et snitt på litt under 5, og var utrolig fornøyd med meg selv. Jubelen var stor da jeg fikk beskjeden om at plassen på medier og kommunikasjon var min! Jeg fikk tilogmed et splitter nytt speilreflekskamera av pappa, husker jeg.
Men i løpet av sommeren forandret ting seg, jeg klarer fremdeles ikke sette fingeren på HVA det var, men jeg endte ihvertfall opp med å velge en helt annen studieretning, og etter to år på videregående stod valget imellom å ta et år påbygg eller ut i læretid. Valget var slettes ikke vanskelig, med tanke på at ingen av de jeg hang mest med skulle fortsette på skolen, og jeg mildt sagt var drittlei alt som het skole. Siden jeg alltid hadde sett for meg at jeg kom til å velge en retning som gjorde at jeg gikk ut med generell studiekompetanse, tok jeg meg en tur til rådgiver - også hun anbefalte meg å søke lærlingplass i stedet for å fortsette på skolen. Det kunne jeg alltids gjøre når jeg var ferdig etter 2 år i lære.
Vi skrur tiden bittelitt tilbake nå... I løpet av første halvdel på videregående, altså høsten 2007/vinter 2008 fikk jeg meg kjæreste. Altså han jeg i dag bor sammen med , og venter barn med.
Også dette var med å påvirke meg litt. Tanken på å gå tre år på videregående og ikke sitte igjen med noe annet enn studiekompetansen, og viten om at jeg da måtte flytte for å gå på høyskole skremte meg. Hadde jeg gjort det, vet jeg med meg selv at jeg ikke hadde taklet å ha et avstands forhold i tre år. Så på en måte valgte jeg kjærligheten framfor å sikre meg inngangen til en høyere utdannelse, enda så skoleflink jeg egentlig har vært.
Jeg angrer IKKE.
//weheartit.com
Slik ting er i dag :
-Jeg tok fagbrevet som barne-og ungdomsarbeider i mai 2011, med resultatet meget godt bestått.
-Allerede før jeg var ferdig med de to årene som lærling, ble jeg oppringt (!) av en barnehage som gjerne ville ha meg inn i et vikariat, bare en uke etter lærlingkontrakten hadde gått ut.
-Vikariatet ble forlenget flere ganger, og nå varer det til den 31.juli (noe som da ikke går naturligvis). Jeg har da fått en god fot innenfor til jeg er ferdig med permisjon, og krysser fingrene.
-Barnefar har også fagbrev, med fast jobb. Han har også mulighet for å reise ut i nordsjøen etterhvert, da han også har offshorekurs.
-Oktober 2011 fikk vi en positiv graviditetstest
-Vi fikk lån i banken og flyttet ut fra den lille leiligheten vi har bodd i siden sommeren 2010 - og kjøpte en kjempeflott og stor enebolig. Huset er i bra stand med nyoppusset kjøkken og bad, samt at hele 1.etg har nytt gulv og lyse vegger (noe som betyr at vi ikke har trengt å gjøre noenting), og i 2.etg har vi flere soverom pluss noen smårom vi bruker til oppbevaring.
-Vi eier 4 biler (ups ... men nå skal tre av dem bort, slik at vi kan kjøpe oss ordentlig familiebil)
-Dessuten eier samboeren et hus til, som kommer han eier pga arv
-Vårt første barn skal melde ankomst i slutten av juni.
Slik jeg ser det, så har ingen grunn til å angre på at jeg valgte som jeg gjorde. Jeg visste jo ikke i 2009 at jeg kom til å bli mamma bare tre år senere, så tenk hvis jeg hadde valgt annerledes. Da ville jeg mest sannsynlig ikke vært så glad som jeg er nå. Mest sannsynlig hadde jeg ikke hatt hus,samboer,jobb - og jeg hadde garantert ikke vært så heldig å få ha ei lita snuppe i magen.
//weheartit.com
Fremtidsplaner:
- Å selge 3 biler, for så å kjøpe en fin stasjonsvogn
- Å gi barnet vårt den beste starten på livet
- Etterhvert pusse opp det andre huset, selge dette og flytte inn der (langt frem i tid)
- Da jeg har jobbet i ca 4 år til, har jeg arbeidet meg opp til å kunne komme inn på høyskole uten å ha gått studiespesialisering. Tanken er da å bli student igjen, hvis økonomien tilsier det. Det jeg tenker i dag er innenfor barnevern, men jeg har også vært innom tanken på førskolelærer, da jeg trives utrolig godt i barnehage. Å jobbe som ped-leder kunne ha passet meg perfekt!
- Selvfølgelig flere barn etterhvert, men det er ikke noe som planlegges nå. Den tiden kommer når den kommer.
//weheartit.com
Dette innlegget har jeg skrevet mest for min egen del, slik at jeg en dag langt fram i tid kan huske hvordan vi stilte oss da vi skulle bli foreldre for første gang.
Det eneste som kunne vært enda bedre er om jeg hadde hatt fast jobb! Men jeg bekymrer meg ikke for å ikke ha noe å gjøre da jeg skal begynne å jobbe igjen. Jeg vet jeg mest sannsynlig beholder jobber min på sykehjemmet, og vikarer trengs det alltid i barnehagene/skolene. Dessuten vet jeg det blir noen jobber å søke på etterhvert, så jeg ser ikke mørkt på noe. Tiden nå skal handle om det som er positivt, synes jeg :-)
Fortsatt god søndag alle sammen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar