Tanker om venninner

Noen ganger undres man, hvor ble det av alle venninnene som skulle være der i tykt og tynt? Jeg skal ærlig innrømme at gjennom mitt svangerskap er det kompisene til kjæresten min, som har vært de som har kommet på besøk, de som har vært nysgjerrige og de som tydelig har vist at de synes at dette er stas. De har så mange planer, og er ikke redde for å sette seg ned sammen med meg og snakke om "ungen" - som de fleste omtaler henne. Jeg opplever at en del av mine venninner .. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si en gang. De mener selv at de alltid vil være her, mens jeg føler at de bare sklir lenger og lenger bort. Jeg mener, når det er jeg som må ta initiativet til å finne på noe stortsett hver gang, alltid jeg som må ringe eller sende melding først, eller foreslå ting vi kan gjøre - så kan man jo spørre seg selv, hva er det som skjer?

Jeg klarer vel heller ikke sette meg i dems situasjon, hvis man kan kalle det det, for jeg har overhode ikke forandret meg noe på venninnefronten annet enn at jeg ikke kan være med å drikke, jeg snakker ikke kun om babyen og babyting og har heller ikke lyst til å gjøre kun det. Da jeg var i Oslo møtte jeg igjen ei jente jeg har vært veldig mye sammen med de siste årene, som jeg har hatt mange morsomme fester med, som jeg har delt alle mine problemer med, som jeg rett og slett så på som en av mine beste venninner. Hun var den første jeg fortalte at jeg var gravid til også. Der og da gjorde jeg det, fordi jeg trodde hun kom til å støtte meg, være der og ta del i det som skulle skje. Hva skjedde? Det stikk motsatte. Jeg hørte INGENTING fra henne siden dagen jeg fortalte henne det. Seriøst. Hun flyttet til Oslo, og derfor kunne vi ikke bare tilfeldig støte på hverandre lenger heller.
Men .. Da jeg ble med kjæresten nedover for noen uker siden, tenkte jeg som så : jeg skal ikke være den som bærer nag, eller den som ikke tar kontakt eller i det minste prøver for å fortsatt ha et vennskap. Jeg sendte henne en melding, og hun ville faktisk møte meg. Da vi møttes brukte vi cirka 5 minutter på oppsummere graviditeten, før jeg sa at vi godt kunne snakke om noe annet og at jeg fortsatt var meg om hun trodde noe annet. Da så jeg at 10 kilo ble løftet bort fra skuldrene hennes. Resten av dagen var slik som det alltid har vært når vi faktisk var ganske gode venner.

Jeg vet ikke om kanskje flere av venninnene mine tenker slik også? At de er redd for for mye babyprat? Bare slenger ut en hel masse tanker her nå, som gjør at innlegget sikkert fremstår som rotete.
Synes det i hvertfall er trist hvis det skal ende sånn her, og innerst inne tror jeg vel at de må vende seg til tanken og at ting blir annerledes da prinsessa kommer på utsiden.

Mange ville vel sagt at dette ikke er venner å samle på. Jeg kunne egentlig sagt meg enig, men jeg er for å gi alle en sjanse til. Derfor har de fortsatt mulighet til å bevise at de fremdeles vil være der, og at ting kan bli som før.

Helt til slutt må jeg legge til at dette ikke gjelder alle, men en større del av dem enn hva jeg hadde regnet med. For første gang skal jeg si rett ut at jeg setter veldig pris på alle de gode vennene som det viser seg at kjæresten min har! Han er heldig, og de er gull verdt. Heldigvis for meg, er det flere av dem jeg også annser som gode venner :-) Kanskje det fremdeles er noe i det at jeg alltid har gått bedre overens med gutter enn jenter?

//weheartit.com